I mai 1963 hevdet Norge suverene rettigheter mot naturressurser i sin sektor av Nordsjøen. Leting startet 19. juli 1966, da Ocean Traveler boret sitt første hull. Første undersøkelse var ubrukelig, til Ocean Viking fant olje 21. august 1969.
Ved utgangen av 1969 var det klart at det var store olje- og gassreserver i Nordsjøen. Det første oljefeltet var Ekofisk, som produserte 427.442 fat råvare i 1980. Deretter har også store naturgassreserver blitt oppdaget, og det var spesielt denne store mengden olje som ble funnet i Nordsjøen som gjorde Norges egen vei utenfor EU mulig.
På bakgrunn av den norske folkeavstemningen fra 1972 for ikke å bli med i EU, flyttet Næringsdepartementet, ledet av Ola Skjåk Bræk, raskt for å etablere en nasjonal energipolitikk. Norge bestemte seg for å holde seg utenfor OPEC, holde sine egne energipriser i tråd med verdensmarkedet, og tilbringe inntektene kjent som “valutavek” i Petroleumsfondet. Regjeringen etablerte sitt eget oljeselskap, Statoil, og tildelt bore- og produksjonsrettigheter til Norsk Hydro og den nylig dannede Saga Petroleum.
Nordsjøen viste seg å presentere mange tekniske utfordringer for produksjon og leting, og norske selskaper investerte i byggemuligheter for å møte disse utfordringene. En rekke ingeniør- og byggevirksomheter stammer fra restene av den stort sett tapte skipsbyggingsindustrien, som skaper kompetansesenter i Stavanger og vestlige forstedene i Oslo. Stavanger ble også det landbaserte stasjonsområdet for havboreindustrien. På grunn av raffinaderibehov når det gjelder spesielle egenskaper for kommersielle oljer, importerte Norge 3,5 milliarder utenlandsk olje i 2015.