I 2011 var Norge den åttende største råoljeeksportøren i verden (på 78 millioner), og den nest største eksportøren av raffinert olje (ved 86 millioner). Det var også verdens tredje største naturgasseksportør (99bcm), med betydelige gassreserver i Nordsjøen.
Norge har også noen av verdens største potensielt utnyttbare kullreserver (ligger under norsk sokkel) på jorden. Norges rikelige energiressurser representerer en betydelig kilde til nasjonal inntekt. Råolje og naturgass stod for 40% av landets totale eksportverdi i 2015.
Som andel av BNP er eksporten av olje og naturgass ca 17%. Som et middel for å sikre sikkerhet og redusere den “nederlandske sykdommen” preget av fluktuasjoner i oljeprisen, trener den norske regjeringen en del av denne eksportinntektene til et pensjonsfond, Statens pensjonsfond globalt (GPFG).
Den norske regjeringen mottar disse midlene fra sine markedsandeler innen oljeindustrien, som deres to tredjedeler av Statoil, og fordeler den gjennom sin statsstyrte innenlandske økonomi. Denne kombinasjonen gjør at regjeringen kan distribuere naturressursformuen til velferdsinvesteringer for fastlandet.
Å binde denne finanspolitikken til oljemarkedet for egenkapitalproblemer skaper en økonomisk økonomisk fordelaktig løsning mot et godt tilgang til offentlig tilgang, hvor et fåtal er i stand til å høste de direkte fordelene med en offentlig god. Hovedsakelig har Norge tatt opp de komplikasjonene som oppstår med oljeindustrins markeder for å beskytte fastlandsøkonomien og statlig inngripen ved å distribuere inntekter for å bekjempe betalingsbalanse og til å takle energisikkerhet.
Norge kan tjene som en modell for mange land når det gjelder petroleumsforvaltning. I Norge er gode institusjoner og åpen og dynamisk offentlig debatt som involverer en rekke sivile samfunnsaktører viktige faktorer for vellykket petroleumsstyring.